Forelesning ved Harvard Universitet
Foreleser: Michael Sandel
Theory of justice
I dag tar vi for oss spørsmålet om rettferdig fordeling. Hvordan bør inntekt og velstand og makt og muligheter være fordelt? I samsvar med hvilke prinsipper?
Theory of justice
I dag tar vi for oss spørsmålet om rettferdig fordeling. Hvordan bør inntekt og velstand og makt og muligheter være fordelt? I samsvar med hvilke prinsipper?
John Rawls gir et detaljert svar på det spørsmålet, og vi skal granske dette svaret grundig. Forrige gang, satte vi oss inn i hvorfor han mener at prinsipper for rettferdighet best kan avledes fra en tenkt situasjon. Det som er viktig, er at tankeeksperimentet utføres i en opprinnelig likhetsposisjon, bak det som Rawls kaller uvitenhetens slør. Bak uvitenhetens slør er man uvitende om sin egen posisjon innenfor det samfunnet man skal utlede rettferdighetsprinsipper for.
Ok, så la oss se på de prinsippene som Rawls sier ville bli valgt bak uvitenhetens slør. Først tar han for seg noen av de viktigste alternative teoriene. Hva med utilitarisme? Ville folk, i den opprinnelige likhetsposisjonen velge å styre sitt samfunn etter utilitariske prinsipper? – altså, ”de største goder til det største antall mennesker”?
Nei, det ville de ikke, sier Rawls. Og grunnen er at bak uvitenhetens slør, så vet alle at når sløret går opp og det virkelige livet begynner, så vil vi alle ønske å bli behandlet med respekt og verdighet. Selv om vi skulle havne en minoritetsgruppe, så ønsker vi ikke å bli undertrykt. Dermed ville vi avvise utilitarisme og i stedet innføre ”frihetsprinsippet” som vårt første prinsipp; altså like grunnleggende friheter - grunnleggende friheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, religionsfrihet, trosfrihet og så videre. Så utilitarisme vil ikke bli valgt.
I følge Rawls, gjør utilitarismen den feilen at den ikke vektlegger forskjellen mellom mennesker i tilstrekkelig grad. I den opprinnelige likhetsposisjonen, bak uvitenhetens slør, ville vi erkjenne dette og avvise utilitarismen. Vi ville ikke ønske å bytte våre grunnleggende rettigheter og friheter mot økonomiske fordeler. Det er det første prinsippet.
Det andre prinsippet handler om sosiale og økonomiske forskjeller. Hva ville vi samtykke i? Husk, vi vet ikke om vi kommer til å ende opp som rik eller fattig eller med god eller dårlig helse. Vi vet ikke hva slags familie vi ville komme fra - om vi ville arve millioner, eller om vi ville komme fra en fattig familie. Vi ville kanskje ved første tanke si at vel, la oss for å være på den sikre siden kreve en lik fordeling av inntekt og velstand.
Kún de ulikhetene som virker til beste for de som har fått utdelt dårlige kår vil bli akseptert bak uvitenhetens slør. Og dermed, hevder Rawls, er det kún de ulikheter som også virker til fordel for dem som kommer dårligst ut, som kan anses som rettferdige.
Forrige gang snakket vi om eksempler hvor Michael Jordan tjener 31 millioner US dollar per år og Bill Gates har en formue på flere titalls billioner. Ville disse ulikhetene bli tillatt bak uvitenhetens slør? Rawls’ svar er: kún i det tilfellet at disse lønnsforskjellene er en del av et system, som faktisk virker til fordel for de som har dårligst kår.
Men, hvordan skal det systemet være? Kanskje det viser seg at man, i praksis, må gi insentiver for å tiltrekke de riktige menneskene til visse jobber? Og når du har disse menneskene i de jobbene, så vil det hjelpe dem som har et dårlig utgangspunkt?
Rawls argument for ”forskjellsprinsippet” er ganske enkelt det at det antas å bli valgt bak uvitenhetens slør. La meg høre hva dere mener om Rawls påstand, at disse to prinsippene vil bli valgt bak uvitenhetens slør. La oss starte der oppe til høyre. Kom igjen.
Mike: Ok, argumentet ditt er avhengig av at vi tror på at vi ville gå inn for og akseptere en rettferdighet fra bunnen, for de svakerestilte, og jeg kan bare ikke se hvor vi har bevist det. Hvorfor ikke toppen?
Michael Sandel: Mike. Ok, godt spørsmål. Plasser deg selv bak uvitenhetens slør. Gå inn i tankeeksperimentet. Hvilke prinsipper ville du velge? Hvordan ville du tenke igjennom det?
Mike: Vel, jeg ville si ting som - til og med Harvard’s eksistens er et eksempel på å forkynne mot toppen, fordi Harvard tar opp toppakademikere. Og jeg visste ikke når jeg ble født hvor smart jeg kom til å bli, men jeg jobbet mitt liv til å oppnå og få en plass av dette kaliberet. Nå, hvis du sa at Hardvard, helt vilkårlig skal ta inn 1600 mennesker som ikke har noen kvalifikasjon i det hele tatt, så ville vi alle si at, vel det finns egentlig ikke særlig mye å jobbe for.
Michael Sandel: Så hvilket prinsipp ville du valgt?
Mike: I den situasjonen ville jeg si … et innsatsbasert system, hvor man – jeg vet ikke nødvendigvis hva jeg kom til å ha, men jeg ville foretrekke et system som belønner meg, basert på innsatsen min.
Michael Sandel: Så du Mike, ville bak uvitenhetens slør ha valgt et innsatsbasert system, hvor man får lønn etter innsats. Ok, greit. Hva ville du si? Kom igjen.
Kate: Mitt spørsmål er, hvis argumentet for et innsatsbasert system, ehm, når alle er på et likt nivå her på universitetet – hvor er det du belønnes til den posisjonen? Eller er det uavhengig av hvilke fordeler du kan ha hatt, når du startet på utdanningen for å komme inn her?
Kate: Men jeg forstår ikke hvordan du belønner noens innsats i det tilfellet at de åpenbart har hatt fordeler før de kom hit. Jeg mener, jeg kan ikke si at en annen som kanskje har arbeidet like hardt som meg, nødvendigvis har hatt den samme muligheten til å komme til en skole som dette.
Michael Sandel: Ok, la oss se på det poenget. Kate, du mistenker at muligheten til å komme inn på en topp-skole i stor grad avhenger av om man kommer fra en velstående familie og har en gunstig bakgrunn når det gjelder sosiale, kulturelle og økonomiske fordeler?
Kate: Jeg mener, økonomisk … men ja, sosiale, kulturelle, alle de nevnte fordelene, absolutt.
Michael Sandel: Noen gjorde et studium av de 146 høgskoler og universitet, som siler inntaket av studenter. De gjorde en undersøkelse av studentene som ble opptatt ved de skolene for å prøve å finne ut hvilken bakgrunn de hadde; deres økonomiske bakgrunn. Hvilken prosentandel tror du kom fra den nedre fjerdedelen av inntektsskalaen? Vet dere hva tallet er? Bare 3 prosent av studentene ved de mest selektive høgskolene og universitetene kom fra en fattig bakgrunn. Over 70 % kom fra velstående familier.
Michael Sandel: Noen gjorde et studium av de 146 høgskoler og universitet, som siler inntaket av studenter. De gjorde en undersøkelse av studentene som ble opptatt ved de skolene for å prøve å finne ut hvilken bakgrunn de hadde; deres økonomiske bakgrunn. Hvilken prosentandel tror du kom fra den nedre fjerdedelen av inntektsskalaen? Vet dere hva tallet er? Bare 3 prosent av studentene ved de mest selektive høgskolene og universitetene kom fra en fattig bakgrunn. Over 70 % kom fra velstående familier.
La oss så gå et skritt videre og prøve å ta fatt i Mikes utfordring. Rawls har faktisk to argumenter, ikke bare ett, som understøtter hans rettferdighetsprinsipper, spesielt forskjellsprinsippet. Det ene er det offisielle argumentet; at det ville bli valgt bak uvitenhetens slør.
Noen utfordrer dette argumentet ved å si: kanskje folk ønsker å ta sjansen? Kanskje folk ville gamble bak uvitenhetens slør og håpe på at de vil havne på toppen? Dette er en av anfektelsene som Rawls teori møtes med.
Rawls i møtegår denne innvendingen med et argument nummer to, et argument som understøtter argumentet fra den opprinnelige likhetsposisjonen. Det andre argumentet går sånn:
Fordeling av inntekt, velstand og muligheter bør ikke baseres på faktorer som folk ikke kan kreve kreditt for. Det bør ikke baseres på moralsk vilkårlige faktorer.
Rawls illustrerer dette ved å se på flere rivaliserende rettferdighetsteorier. Han begynner med en rettferdighetsteori som nesten alle i disse dager vil avvise, et føydalt aristokrati. Hva er galt med tildelingen av framtidsmuligheter i et føydalt aristokrati? Vel, det som åpenbart er galt, er at folks framtidsutsikter bestemmes av tilfeldigheter ved fødselen.
Framtidsutsiktene bestemmes av om du tilfeldigvis fødes inn i en adelig familie eller inn i en familie av livegne bønder. Du har ikke mulighet til å løfte deg over det nivået. Det er ikke opp til deg selv hvor du havner eller hvilke muligheter du har. Den moralske innvendingen, er at livsvilkårene bestemmes av tilfeldigheter.
Denne moralske innvendingen har historisk ført til en forsterking av det synspunktet at karrierer bør kunne påvirkes av talent. Det bør finnes et sett med formelle like muligheter, muligheter som er uavhengige av tilfeldigheter ved fødsel. Hvert enkelt menneske bør være frie til å strebe, til å arbeide, til å sikte mot en hvilken som helst jobb i samfunnet.
Fra et libertariansk ståsted ville man hevde at, når man har åpnet opp for jobber og alle er gitt muligheter til å strebe og arbeide så hardt de kan, da er resultatet rettferdig. Dette beskriver, mer eller mindre, essensen i det libertarianske systemet.
Hva mener så Rawls om dette? Han sier: den libertarianske modellen er en forbedring. Det er en forbedring, fordi de tilfeldige forholdene ved fødselen ikke er utenfor påvirkning. Men, heller ikke, formelle like rettigheter, det libertarianske konseptet, trekker sin innsikt langt nok. Fordi, selv om du lar alle få delta i løpet, så blir ikke det løpet rettferdig, dersom noen starter lenger bak enn de andre.
Rent intuitivt, så er den mest åpenbare urettferdigheten med dette systemet det at det lar fordeling av goder være ugunstig påvirket av moralsk vilkårlige faktorer; altså faktorer som er utenfor din egen kontroll, som for eksempel hvorvidt du vokste opp i en familie som hadde god økonomi og som satset på deg og ga deg gode muligheter.
Så, dette leder oss mot et system av rettferdig sjanselikhet. Og dette er egentlig det systemet som Mike snakket for i stad. Det vi kan kalle et innsatsbasert system, et meritokratisk system. I et rettferdig meritokrati, setter samfunnet opp institusjoner som bringer alle til det samme startpunktet før løpet begynner. Like utdanningsmuligheter, støtte for skoler i fattige bebyggelser … slik at alle, uavhengig av bakgrunn, har en ekte sjanselikhet. Alle starter fra den samme startstreken.
Hva mener så Rawls om det meritokratiske systemet? Det meritokratiske systemet går heller ikke langt nok i å korrigere for den moralske tilfeldigheten i livets naturlige lotteri. Fordi: hvis du bringer alle til det samme startpunktet og løpet starter, hvem kommer da til å vinne? Hvem ville vinne, dersom vi bruker løpekonkurransen som eksempel? De raskeste løperne vinner, men … er det deres egen fortjeneste at de er velsignet med den atletiske forutsetningen for å løpe fort? I følge Rawls kan selv ikke det meritokratiske prinsippet hvor du bringer alle til det samme startpunktet, eliminere påvirkningen av oppvekst og sosiale tilfeldigheter.
Den meritokratiske styreformen lar fordeling av velstand og inntekt bestemmes av den naturlige fordelingen av evner og talent. Derfor mener Rawls at prinsippet om å eliminere moralsk vilkårlig påvirkning i fordelingen av velstand, krever at man går enda lenger enn hva Mike går inn for, enda lenger enn det meritokratiske systemet.
Ok, hvordan gjør man det? Hvis du bringer alle til det samme startpunktet, og du fremdeles ikke er komfortabel med det faktum at noen springer fortere enn andre, hva kan du gjøre? Vel, noen kritikere av de mer egalitære konseptene sier at det eneste du kan gjøre er å gi de raske løperne handicap, ved å, på en eller annen måte sørge for at de ikke får tatt ut hele potensialet sitt. Men Rawls har i midlertid en annen løsning.
Rawls sier at man ikke må ha noen form for utjevnet, planert likhet, for å kunne gå lenger enn den meritokratiske modellen beskriver. Man kan tillate, man kan til og med oppmuntre disse som er begavet til å utfolde talentet sitt. Det eneste man må gjøre, er å endre betingelsene for hvordan fruktene kan høstes.
Og nå har vi kommet fram til det som forskjellsprinsippet egentlig handler om. Du etablerer et prinsipp som sier: folk kan dra fordeler av sin gode skjebne og fra flaks i det genetiske lotteriet - men på en sånn måte at disse fordelene også gagner de som har fått tildelt dårlige vilkår.
Michael Jordan kan godt tjene 31 millioner dollar, men bare under et system som skatter en andel, slik at det også gagner de som ikke er i besittelse et sånt talent som han har. På samme måte er det med Bill Gates. Han kan tjene sine billioner, men han kan ikke tenke at han, ut fra moral, fortjener alle disse billionene. ”De som er blitt forfordelt av naturens god skjebne, kan høste fordeler av det. Betingelsen er at det skjer på en sånn måte at det også forbedrer situasjonen til de som er kommet dårlig ut.”
Rawls hevder at hvis du ikke ønsker å basere fordeling av goder på moralsk vilkårlige forhold, så er det ikke tilstrekkelig å avvise det føydale aristokratiet. Da vil du heller ikke være tilfreds med et meritokratisk system, selv om det bringer alle til det samme startpunktet. Da ville du sette opp et system hvor alle, inkludert dem med dårligst vilkår, vil få en andel av de fruktene som kan høstes ved anvendelse av talent; det vil si, medfødt talent, talent som det ligger utenfor egen kontroll å eventuelt være født med.
Hva tenker dere? Er dette overbevisende? Hvem syns at argumentet for moralsk vilkårlighet ikke er overbevisende?
Kate 2: Jeg tror det er veldig optimistisk å tro at de med talent, ehm, fremdeles ville jobbe like hardt, hvis de viste at en del av det de skapte ville bli gitt bort. Så jeg tror det eneste systemet som kunne få dyktige mennesker til å utnytte hele potensialet sitt, er meritokratiet.
Michael Sandel: Kate, plager det deg og Mike - bekymrer det dere at i et meritokratisk system, så vil noen komme foran de andre, simpelthen fordi de tilfeldigvis, fra naturens side er tildelt talent? Hva med det?
Kate2: Ehm, jeg tror at det er vilkårlig, ehm, det er åpenbart vilkårlig, men jeg tror at korrigering av det ville være skadelig.
Michael Sandel: Mike, hva sier du?
Mike: At vi alle sitter i dette rommet og ikke har fortjent – vi har en ufortjent slags glorie - at vi ikke burde være fornøyd med framgangen i livet, fordi vi ikke har gjort oss fortjent til noe av dette. Og jeg tror at, ut fra det at vi blir følelsesmessig oppbragt, så skulle vi hatt en eller annen form for, eeh, instinktiv reaksjon på den følelsen.
Michael Sandel: Ok, så la meg spørre … du snakket om innsats her tidligere. Mener du at når folk arbeider hardt for å komme foran og oppnå suksess, så fortjener de belønninger for den innsatsen? Er ikke det idéen bak ditt forsvar av meritokratiet?
Mike: Selvfølgelig. Hent Michael Jordan hit. Jeg er sikker på at du kan få tak i ham, og få ham til å forsvare hvorfor han tjener 31 millioner dollar. Jeg tror man kommer til å forstå at livet hans har vært veldig tøft for å nå toppen, og at vi i bunn og grunn er majoriteten som undertrykker minoriteten i et annerledes lys. Det er veldig enkelt å kritisere ham – veldig lett.
Michael Sandel: Innsats. Vet du hva Rawls svar på det er? Selv innsats, pliktoppfyllenhet, arbeidsmoral - selv innsats avhenger av en del heldige familieomstendigheter som du ikke selv kan kreve æren for.
La oss gjøre en test her. Psykologer sier at fødselsrekkefølge har stor betydning for forskjeller i ambisjoner og arbeidsinnsats. Hvor mange her er førstefødt? Hold hånda i været - jeg er forresten førstefødt selv også.
Mike, jeg la merke til at du løftet hånda. Hvis kriteriet for en meritokratisk modell er at det er innsats som skal belønnes – har ikke Rawls et poeng i det at til og med innsats, ambisjoner og arbeidsmoral er formet av noe så tilfeldig som fødselsrekkefølge? Er det din fortjeneste, Mike? Er det din fortjeneste at du ble født først? Nei, selvfølgelig ikke.
Så, hvorfor skal inntekt, velstand og muligheter være basert på moralsk vilkårlige faktorer? Dette er en tankeutfordring som Rawls adresserer til markedsliberale samfunn og også til de av oss som har havnet i gode posisjoner, som for eksempel på et universitet som dette.
En problemstilling å tenke på til neste forelesning.
Neste forelesning
Vi endte forrige gang med en oppsiktsvekkende opptelling. Husker dere det? Opptellingen av fødselsrekkefølge. Hvilken prosentandel av menneskene i dette rommet holdt hånden i være for å markere at de er førstefødte? 75-80 prosent? Og hvilken betydning har det, relatert til disse teoriene om rettferdig fordeling?
Husk, vi diskuterte tre ulike teorier for rettferdig fordeling. Hvordan bør inntekt og velstand og muligheter og gode ting i livet bli fordelt? Vi diskuterte tre ulike måter å besvare spørsmålet på.
Så langt har vi sett på det libertarianske svaret, som sier at et rettferdig fordelingssystem er et system som har en fri markedsøkonomi, i forhold til formell likhet, som ganske enkelt betyr at jobber og karriere er åpne for alle. Rawls sier at disse representerer en forbedring i forhold til aristokratiske systemer og kastesystemer, fordi alle kan være med å konkurrere, karrierer er åpne for dyktige mennesker.
Men Rawls argumenterer at, selv om alle har formell likhet; altså, selv om jobber er åpne for alle, så vil resultatet likevel ikke være rettferdig. Det vil virke i favør av disse som tilfeldigvis er født inn i en velstående familie og som tilfeldigvis har fordeler i form av gode utdanningsmuligheter. Og tilfeldigheter ved fødselen er ikke en rettferdig basis for fordeling av livsmuligheter.
Så, mange som merker seg disse urettferdighetene som Rawls framhever, vil slutte seg til et system som har en lik fordeling av muligheter. Det leder til et meritokratisk system – den rettferdige, like fordelingen av muligheter. Rawls sier at, selv om du bringer alle til det samme startpunktet, hva kommer til å skje? Hvem vinner? Den raskeste løperen vinner.
Så, hvis du ikke er komfortabel med å basere fordeling av goder på moralsk vilkårlige faktorer, så skulle du, hvis du tenker det helt igjennom, føres til det som Rawls kaller den demokratiske forståelsen. En forståelse som tar mer sikte på sosial likhet i fordeling av goder. Det er denne forståelsen Rawls definerer i forskjellsprinsippet.
Rawls sier ikke at den eneste måten å bøte på eller kompensere for forskjeller i naturlige ferdigheter og talenter, er å utjevne, eller garantere likhet i inntekt. Han sier at det finnes en annen måte: Folk kan tjene på og gjøre profitt på sitt gode hell, men bare under et system som virker til fordel for de som har minst.
Og så kan vi teste hvordan disse teoriene faktisk virker, ved å betrakte noen inntektsforskjeller som oppstår i vårt samfunn. Hva tjener en skolelærer i gjennomsnitt i USA sånn cirka? Hva med David Letterman? Hvor mye tror dere Letterman tjener? Mer enn en skolelærer? 31 millioner dollar tjener Letterman. Er det rettferdig at David Letterman tjener så mye i forhold til hva en lærer tjener?
Vel, Rawls svar ville være at det avhenger av om samfunnets grunnstruktur er designet på en sånn måte at Letterman’s 31 millioner blir beskattet, sånn at noe av det han tjener også kommer de som har minst til gode.
Et annet eksempel på inntektsforskjell, en dommer i en amerikansk høyesterett, hva tjener de? Det er like under 200 000 dollar. Sandra Day O’Connor, for eksempel. Men det finns en annen dommer som tjener mye mer enn Sandra Day O’Connor. Vet dere hvem det er?
Student: Judge Judy (Dommer i TV-show)
Michael Sandel: Judge Judy. Hvordan visste du det? Ser du på? Nei, men du har rett. Judge Judy, vet dere hvor mye hun tjener? 25 millioner dollar. Er det rettferdighet? Vel, svaret på det avhenger, i følge forskjellsprinsippet, av om systemet i bunnen skatter på en måte som kommer de med minst til gode. Vi skal komme tilbake til disse inntektsforskjellene mellom en virkelig dommer og en TV-dommer.
Jeg vil dere skal gå tilbake til de ulike teoriene og se på innvendingen mot Raw’s likhetsteori – teorien som har mer sosial likhet som målsetning; altså forskjellsprinsippet. Det finns minst tre innvendinger mot Rawl’s forskjellsprinsipp.
Ett av dem kom opp forrige gang under diskusjonen, og flere av dere ga uttrykk for denne bekymringen: Hva med insentiver? Hva med motivasjon? Er det ikke risiko for at hvis skatten når sytti, åtti, nitti prosent marginalrate, at Michael Jordan ikke vil spille basketball, at David Letterman ikke gidder å gjøre senkveldskomedie?
Hvem av dem som forsvarer Rawls kan svare på denne innvendingen mot Rawls som handler om behovet for insentiver? Ja, kom igjen. Reis deg opp.
Tim: Rawl’s idé er at det bør være akkurat så store forskjeller at det hjelper de på bunnen mest. For mye likhet kan føre til at det kanskje ikke vil finnes noe senkvelds-TV å se på, fordi ingen gidder å lage det. Så det gjelder å finne den riktige ballansen, hvor skattebyrden ikke er større enn at det fortsatt finns tilstrekkelige insentiver. På den måten kan de som har minst høste fordeler av at talenter utfolder seg.
Michael Sandel: Så, Tim sier at Rawls tar høyde for at det må finnes insentiver og bifaller inntektsforskjeller. Men, som Tim peker på, så må insentivene sees i sammenheng med hvordan disse virker inn på tilværelsen til de som har dårligst kår. Ikke, sant? Bra. Takk skal du ha.
Jeg tror Tims svar er i overensstemmelse med hva Rawls ville ha sagt. Grunnen til at de som har fordeler fra naturens side skal kunne oppnå mer enn andre, er ikke først og fremst kun det at de er mer begavet, men også for å dekke utgiftene til trening og utdanning og for at de skal kunne bruke sine ressurser til også å hjelpe de som er mindre heldig. Så du kan gjerne ha insentiver, og du kan justere ned skattesatsen, hvis den utgjør for mye av David Letterman, Michael Jordan eller fra Bill Gates inntekt.
Balansen må være sånn at de på bunnen ikke blir skadelidende - det er testen. Så insentiver, det er ikke en avgjørende innvending mot Rawls forskjellsprinsipp. Men det finns to tyngre og vanskeligere innsigelser.
En av innvendingene kommer fra tilhengerne av den meritokratiske modellen. Hva med innsats? Hva med mennesker som arbeider hardt og har en rett til det de har oppnådd? Dette er innsigelsen som handler om innsats og å være moralsk fortjent.
Den andre innsigelsen kommer fra libertarianerne. Denne innsigelsen bunner i ideen om selveierskap. Bryter ikke forskjellsprinsippet, ved å behandle våre naturlige talenter som felleseie med … krenker ikke det ideén om at vi eier oss selv?
La meg først snakke om innvendingen som kommer fra libertariansk hold. Milton Friedman skriver i sin bok, ”Frihet til å velge”: ”Livet er ikke rettferdig. Og det er fristende å tro at styresmakter kan rette opp det som er skapt fra naturens side.” Men Friedman’s svar er at den eneste måten å oppnå likhet på er å ha en utjevnet, lik inntekt - at alle fullfører løpet likt, og at det ville vært en katastrofe.
Dette er et lett argument for Rawls å imøtegå, og Rawls tar det for seg i det som jeg syns er en Rawls sterkeste passasjer i ”The Theory of Justice”, det er del sytten. ”Den naturlige fordeling (her snakker han om den naturlige fordelingen av talent og begavelse), er verken rettferdig eller urettferdig. Det er heller ikke urettferdig at et menneske er født inn i et samfunn i et visst samfunnslag. Dette er simpelthen naturlige fakta. Det er måten institusjonene håndterer disse fakta på som er rettferdig eller urettferdig.”
Dette er Rawls svar til libertariansk laissez-faire økonomer som Milton Friedman. Økonomer som slår fast at livet ikke er rettferdig og at denne urettferdigheten er noe vi bare må godta. Altså, økonomer som sier at vi ikke skal bry oss med oppnå rettferdighet, men heller bare gå inn for å maksimere de fordelene som urettferdighet har.
Men det finns et sterkere libertariansk argument mot Rawls, som ikke kommer fra libertarianske økonomer som Milton Friedman. Det er fra argumentet for retten til å bestemme over sitt liv og sine eiendommer, slik det ble utviklet av Nozick.
Ja, det kan være en god ting å sørge for en type grunnskoletilbud, som gjør det mulig for alle å komme inn på gode høyere skoler – som muliggjør at alle får starte løpet fra det samme startpunktet. Det kunne være bra. Men hvis du skattelegger folk for å kunne opprette offentlige skoler, hvis du skattelegger folk mot deres vilje, så tvinger du dem. Det er en form for tyveri. Hvis du skatter noe fra Letterman’s 31 millioner, for å støtte opp under offentlige skoler mot Lettermans vilje, så gjør staten noe som ikke er bedre enn det å stjele fra ham. Det er tvang. Vi må tenke at vi selv eier våre talenter og ferdigheter, for ellers kommer vi til det at vi utnytter og tvinger mennesker. Det er det libertarianske svaret.
Hva er så Rawls svar på den innsigelsen? Rawls adresserer ikke ideen om selveierskap direkte, men den moralske styrken i forskjellsprinsippet er: kanskje vi ikke eier oss selv i så absolutt betydning? Det betyr ikke at staten eier oss i den forstand at den kan styre våre liv. For husk at det første prinsippet vi ville være enige om bak uvitenhetens slør, er prinsippet om grunnleggende friheter - ytringsfrihet, religionsfrihet og så videre.
Så det eneste tilfellet hvor selveierskap må vike, er dersom man tolker ”selveierskap” til å bety at man, innenfor en markedsøkonomi, kan kreve å beholde alt man tjener. Rawls reflekterer at vi kan forsvare våre rettigheter, vi kan respektere individet, vi kan i vareta menneskelig verdighet, uten å omfavne ideen om å ha krav på å beholde alt for oss selv. Følgelig, er dette Rawls svar til libertarianerne.
Så vil jeg ta for meg Rawls svar til forsvarerne av den meritokratiske modellen, modellen som holder fram innsats som basis for moralsk fortjeneste. Mennesker som arbeider hardt for å utvikle sine talenter fortjener fordelene de oppnår ved å utøve talentene sine. Vel, vi har allerede sett Rawls første del av svaret på det spørsmålet og det går helt tilbake til den opptellingen av fødselsrekkefølge som vi foretok.
Hans første svar er at, selv arbeidsmoral og ambisjoner er avhengig av ulike familieomstendigheter og sosiale og kulturelle tilfeldigheter som vi ikke kan kreve æren for. Du kan ikke kreve æren for at du – de fleste av dere, de fleste av oss - tilfeldigvis ble født først. Du kan ikke kreve æren for at det å være førstefødt, av en eller annen kompleks psykologisk og sosiale årsak, synes å ha en direkte sammenheng med ambisjoner og innsats. Dette er det ene svaret.
Og det finns et svar til. De av dere som framhever innsats, dere mener ikke egentlig at moralsk fortjeneste er knyttet til innsats. Ta for eksempel to bygningsarbeidere. Den ene er sterk og kan reise fire vegger på en time uten å svette. Den andre bygningsarbeider er spinkel og skrøpelig og må bruke tre dager på den samme mengden arbeid. Ingen forsvarer av meritokrati vil se på innsatsen til den svake og skrøpelige bygningsarbeideren og si at han fortjener mer lønn, siden han har jobbet i tre dager.
Så Rawls andre svar til den meritokratiske påstanden er at den ikke egentlig handler om innsats. Det forsvareren av meritokrati holder fram som den moralske basisen for fordeling, er når det kommer til stykket, ikke innsats, men bidrag.
Ok, la oss si at du aksepterer disse argumentene, at innsats ikke er alt og at bidrag er det viktige, sett fra et meritokratisk standpunkt.
Rawls introduserer en viktig og litt vanskelig distinksjon. På den ene siden har du ”moralsk begrunnet rettigheter”. På den andre siden har du rent saklig og pragmatisk begrunnede rettigheter.
Hva er så forskjellen mellom moralske rettigheter og saklige rettigheter? Se for deg to ulike spill. Det ene spillet er et sjansespill og det andre et ferdighetsspill. Ta for eksempel et lotteri, et rent sjansespill og mitt nummer kommer opp. Jeg har rett på gevinsten, men det finns ingen dypere mening bak hvorfor jeg vant. Det finns ingen mening bak, som i utgangspunktet gjorde meg moralsk fortjent til å vinne. Å heve gevinsten er en nøktern, saklig rettighet.
I kontrast til de rene lotterispillene, finns ulike ferdighetsspill. Tenk deg et fotballag som vinner serien. Når de vinner, har de en saklig rett på troféen. Men når det gjelder ferdighetsspill, så kan det alltid stilles spørsmål ved om de i første omgang, forut for troféutdelingen, fortjente å vinne. Det dreier seg om en forutgående standard; om hvorvidt man har en moralsk rett.
Rawls sier at rettferdig fordeling ikke dreier seg om at man ut fra moral, har gjort seg fortjent til rettigheter. Rettferdighet er et spørsmål om pragmatisk rett til legitime, forventede goder.
Her forklarer han hvorfor:
Et rettferdighetssystem beskriver nøkterne, saklige rettigheter. Hva man har krav på er ikke proporsjonalt med eller avhengig av ens indre verdi. Prinsippene for rettferdig fordeling, som regulerer basisstrukturen, nevner ikke moralsk fortjeneste.
Hvorfor gjør Rawls denne distinksjonen? Hvilke moralske spørsmål handler det om? Det ene er problemstillingen i forhold til innsats. Den har vi allerede diskutert. Det finns også en annen usikkerhetsfaktor, en annen kilde til moralske tilfeldigheter som står over spørsmålet om hvorvidt det er min egen fortjeneste dersom jeg er født med talenter som setter meg i stand til komme foran de andre. Og det har å gjøre med vilkårligheten knyttet til om det samfunnet jeg lever i faktisk verdsetter de talentene jeg har.
Det at David Letterman lever i et samfunn som verdsetter en viss type på-kanten-vitser høyt, er ikke noe Lettermans kan ta æren for selv. At Letterman er så heldig å bli født inn i et slikt samfunn, er moralsk tilfeldig. Denne typen tilfeldigheter er ikke noe vi har krav på belønning for.
Selv om mine talenter og min innsats, fullt ut og helt uproblematisk, kunne betraktes som min egen fortjeneste, så ville vi altså fortsatt stå igjen med denne problemstillingen:
At hvordan jeg blir belønnet for å bruke mine ferdigheter, er avhengig av moralsk vilkårlige faktorer.
Hva vil mine talenter være verd innenfor en markedsøkonomi - hva avhenger det av? Hva er det andre mennesker tilfeldigvis verdsetter i dette samfunnet? Det avhenger av tilbud og etterspørsel. Det er ikke noe jeg selv kan ta æren for. Og det er i hvert fall ikke noe grunnlag for å være moralsk fortjent til noe. Hvilke samfunnsbidrag som teller, avhenger av hvilke kvaliteter det ene eller det andre samfunnet tilfeldigvis verdsetter.
De fleste av oss er så heldige at vi uavhengig av årsak, har kvalitetene som vårt samfunn tilfeldigvis verdsetter - kvaliteter som setter oss i stand til å yte det som samfunnet vil ha. I et kapitalistisk samfunn kan det være heldig å ha evne til komme overens med overordnede og arbeidsgiver eller å ha gode grunderferdigheter. I et massedemokratisk samfunn, er det en fordel å ta seg godt ut på fjernsynet og å snakke i korte og overfladiske setninger. Men det å være født inn i et samfunn som tilfeldigvis etterspør de talentene vi har, er ikke vår egen fortjeneste.
Sett at vi ikke levde i vårt teknologisk avanserte samfunn, men i et jakt- eller krigersamfunn. Hvordan kunne vi utnytte skoleferdighetene våre da? Det er klart at mange av oss ville kunne utvikle andre ferdigheter, men de ferdighetene vi benytter her på universitetet ville ikke bringe oss særlig langt. Var vi i så fall mindre moralsk fortjent? Ville vi være mindre verdt i det andre samfunnet? Rawls svar er: nei. Vi ville kanskje oppnå mindre goder, og slik bør det være. Men selv om vi ikke har rett på like store goder, så er vi ikke mindre verd. Vi ville ikke være mindre moralsk fortjent enn det vi er nå.
Og da er vi ved poenget:
Det samme kan sies om de i vårt samfunn som ikke er så heldige å inneha gode posisjoner i det samfunnet vi er en del av. Det samme gjelder de som tilfeldigvis har færre av de egenskapene som vårt samfunn verdsetter.
Distinksjonen mellom moralsk fortjeneste og legitime rettigheter kan oppsummeres ved at:
vi har krav på fordeler i henhold til de reglene som gjelder for det ”spillet” - den samfunnsstrukturen hvor vi bruker våre talenter. Men, dette må ikke forveksles med at vi i utgangspunktet har gjort oss moralsk fortjent til å havne i en posisjon, hvor de kvalitetene vi har blir verdsatt.
Ville man bak uvitenhetens slør enes om at sosiale og økonomiske ulikheter må fremme de dårligst stiltes kår? Ville man enes om at det minste stykket av samfunnskaka bør bli så stort som mulig? Dette er spørsmålet som Rawls’ forskjellsprinsipp framsetter.
Oversatt av Ingvild Havstein
